På ønskelisten #1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 









Når tilliten svekkes

Har alt for mange ganger valgt å stole på mennesker jeg i første omgang aldri burde stolet på. Hvorfor jeg stadig må være så dum og velge feil omgangskrets vet jeg ikke. Jeg vet bare at min tillit til alle er veldig svekket. Svekket fordi at alt jeg har sagt til mine venner - i hvert fall mye av det - har gått videre til alle andre rundt meg. Jeg sitter her med tusen tanker og depresjonen står på som verst for øyeblikket. Jeg føler jeg har ingen å snakke med. Ingen som forstår - bare som vil lytte - og det har jeg jo ikke så god erfaring med. Jeg fant en person jeg følte jeg kunne stole hundre prosent på - så viste det seg tvert om å bli til en person jeg dagligdags ikke snakker med. Jeg er så skuffet. Sviket har aldri føltes så tungt før. Lyset i enden har aldri virket så uendelig langt. Den eneste utveien min sånn jeg ser det nå - er å forsvinne. Det er jo ikke en tanke som jeg blir stolt av å tenke på, men jeg føler det er eneste måte jeg kan komme meg videre fra dette på. 

Det er en ting jeg vet helt sikkert. Det er få jeg noen sinne kommer til å stole på igjen etter dette. Det kommer i tilfelle til å ta lang tid å bygge opp et sånt forhold mellom meg og en annen!

 

... så får vi bare håpe at jeg overlever denne depresjonen - også.....

den siste tiden

... har vært veldig turbulens. Har hatt dager hvor jeg har vært i et så godt humør at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjort av meg, imens andre dager, dager hvor jeg bare vil greve meg ned og aldri komme opp igjen. Depresjonen har alltid vært der og er her nå den dag i dag også og ødela store deler av ferieturen min til Alanya i sommer. Det er lenge siden jeg har knukket sammen så utrolig mye som det jeg har gjort nå de siste månedene. Dette skulle bli min sommer, mine gleder og i det hele tatt den beste sommeren noensinne! Jeg skulle på tur med min beste venninne og vi skulle ha det alle tiders sammen. Turen endte med at vi kranglet og den dag i dag snakker vi ikke sammen uansett hvor mye jeg skulle ønsket vi gjorde det. Tiden etter ferien har gått til utrolig mye jobbing så tankene mine har som regel vært rettet mot dette. Hver kveld jeg kommer hjem ender jeg alltid med å gråte og bli deprimert. Jeg føler en trang for å skade meg, for å ende det hele - men det beste hadde jo bare vært å forsvunnet uten at noen fant meg igjen. 

Som jeg tidligere nevnte så vet jeg ikke hvor depresjonene mine kommer fra. Det eneste jeg vet er at jeg heele tiden går rundt og føler meg aldri bra nok. Jeg gjør ikke jobben min bra nok, jeg kler meg ikke bra nok, jeg viser ikke nok kjærlighet og ærlighet til mine nærmeste og jeg suuuuger i å ta vare på meg selv. Jeg har trøstespist alt for mye i det siste som har resultert i at jeg har lagt på meg alt for mye. Hvordan jeg skal få dette vekk og kombinere hverdagen som jeg er i nå - det vet jeg ikke. Jeg har alltid hatt et stort problem med vekta og kroppen min. Jeg mener den er for tykk og "lubben" og jeg har flere ganger i det siste drømt at jeg har tatt en kniv og skjært bort mye av "flesket". Det blir hardkjør fremover fra og med neste uke hvor jeg skal fokusere på å trene bort alt fettet igjen. Misforstå meg rett - jeg er ikke direkte feit, men jeg har lagt på meg mye og jeg blir så utrolig lei meg hver gang noen kommenterer det. Det ødelegger hele dagen min og ender som oftes med at jeg hater meg selv enda mer. 

Jeg har gjort utrolig mye dumt mot meg selv som jeg angrer bittert på den dag i dag. All trøstespisingen fungerer som selvskadingen (som jeg også har holdt på med tidligere) og det gjør at jeg faktisk føler meg bedre. Jeg har dager hvor jeg spiser til jeg spyr det opp igjen - fordi jeg mener kroppen min fortjener det. Jeg fortjener det. 

 

Jeg har behov for å skrive ut mine følelser og dette kommer jeg til å gjøre hver dag jeg har det dårlig. Gjør ikke dette for noen som helst oppmerksomhet, det er bare et behov jeg har for å klare å leve med meg selv. Følelsene må ut nå når jeg føler jeg ikke har noen å snakke med lenger.  

et svar

... det var alt jeg trengte. Du hverken svarer meg eller gir meg noen signaler om at du ønsker kontakt videre med meg, så nå går vi vår egen vei. Du din, jeg min. Skulle ønske vi gikk inn i fremtiden sammen. Vi begge fortjener å være lykkelige og jeg kan ikke sitte vente lenger på svar på om du er klar eller ikke. Jeg trenger å løpe fra det og fortsette livet mitt.

En del av meg skriker av smerter. Det gjør virkelig vondt.

sliten


Jeg har ikke krefter for tiden til noe. Knapt krefter til å dra meg opp av senga for å komme meg ut dørene. Det er jo mandag i dag, og det vil si seg at jeg egentlig skulle trent. Kreftene eller motivasjonen har ikke vært der, så i morgen - da skal jeg - ut å løpe til jeg dør av at jeg er sliten. Har jo en hund som trenger trimmen også, så da er vi to om det. I tillegg reiser Maria til Oslo på kurs for å lære seg hvordan man selger alarmer etc. Jeg tenkte at etter vi har vært ute å løpt skal jeg ordne til kameraet så jeg får tatt noen bilder av Sweety med speilrefleksen som jeg bare har hatt liggende for en altfor lang stund. Tror det kan gjøre meg godt å ta noen bilder!

Så i morgen ser dagen min altså slik ut: skole - trene - fotografere - hudpleie & selvpleie. Tror det blir veldig bra med en dag bare for meg selv. 

»

 Patrick Fagervoll. 18 år.  Studerer reiseliv. Bor i Ålesund,  i min egen leilighet. Eier en  pomeranian.
Tanker, følelser og livet generelt.

hits